Brasil
Hovedstad: Brasilia
Areal: 8.511.965 km²
Folketall: 174.468.575
Språk: Portugisisk (offisielt), engelsk, spansk, fransk.
Myntenhet: Real (BRL)

Noe spesielt?
3264 flyplasser og storeksportør av sko!

Kart over  Brazil - Lonely Planet  

Dato: 03/16/02 - Brev 10 - Reisebrev fra Brazil.

Så var vi endelig i Sør-Amerika. Brasil har 160 millioner innbyggere og er på størrelse med hele USA, Alaska trukket fra. 5. mars landet vi i Sao Paulo, en varm ettermiddag. Etter å ha forsøkt et par forskjellige minibanker, fant vi til slutt en som tok Cirrus VISA. Det er tydeligvis forskjell på VISA systemene også. Bradesco er herved anbefalt. Mulig det også har en sammenheng med åpningstidene i bankene..

Med noen ferske Real I lommeboka var vi klare for å finne et sted å bo. I turistinformasjons-luka sto et ung jente med tannregulering (tydelig populært) som snakket engelsk. Vi fant et YHA Hostel (ungdomsherberge) som virket OK. På brosjyra sto et kart, og etter en telefon og innkjøp av et telefonkort med tilhørende reservasjon, var vi på vei. Busstasjonen på utsiden var første stopp. Her var det ingen som snakket engelsk, men vi forsto at vi måtte vente en halvtimes tid på bussen.

Som eneste passasjerer på flybussen (sikkert dyr for folk flest), forsto vi at vi hadde gjort et lurt valg I ikke å ta taxi. Det var langt, og Sao Paulo stort! For å gi en liten beskrivelse av størrelsen, så bor det 10 millioner I selve bykjernen, men regner man med de tilhørende områder snakker vi om 20 millioner mennesker. Byen topper verdensstatistikken for mord...

Med det I tankene, var planen egentlig å ta en taxi fra busstasjonen. Det kunne da ikke være så langt igjen nå? Men siden metro stasjonen hadde nedgang rett ved der bussen stoppet, og folka som kom opp derfra så skikkelige ut, tok vi sjansen.

En automat møtte oss. Småpenger hadde vi, men hvor mye kostet det for to? Automaten hadde 5 knapper. Ingen av dem sa oss noe særlig. Bak oss kom en fyr med pengene klare. Vi tenkte å slippe ham forbi. Han skulle også med metroen, men hadde det tydeligvis ikke så travelt. Derimot hjalp han oss med å mate automaten med penger, og trykket på knappene for oss etter at vi hadde pekt på kartet hvor vi skulle.

Så betalte han sin billett og ble med oss opp riktig trapp I riktig retning. Han forklarte på spansk at han var professor I geografi og spansk, og var fra Cuba. Han hadde sett det norske flagget på sekken til Ingunn og syntes tydelig det var veldig kjekt å kunne hjelpe fortapte bønder I byen. Vi var veldig glade for at Hernando som han het, skulle I samme retning som oss.

Stian i Sao Paulo
Fra Sør-afrika der vi følte oss særdeles utrygge, følte vi oss plutselig veldig trygge I denne delen av verden. Folk var hjelpsomme selv om vi var håpløse med språket. Men ett ord lærte vi oss fort. Obrigado! Takk! Om ikke annet er det viktig å kunne takke for seg så folk forstår at man faktisk setter pris på det de gjør for en.
Ingunn drikker av kokos-nøtt i Sao Paulo

Vi var I Sao Paulo et par netter og dro derfra videre sørover til Curitiba. En liten by I brasilsk målestokk, bare 1 million innbyggere. Denne byen skulle være mye tryggere og en av de tre reneste I Sør-amerika, var vi blitt fortalt av ei sveitsisk dame vi møtte I New Zealand. Fra Curitiba kan man ta en 3 timers togtur gjennom atlantisk regnskog til havnebyen Paranagua. Vi hoppet av på Marumbi stasjon etter 2 timer, klare for tur I regnskogen. Eller helt klare var vi vel ikke. Det eneste vi hadde med av mat var 1 pose potetgull som ble utdelt på toget, en liten pose cachew-nøtter, en liten pose rosiner, en boks cola og 2 halvlitere med vann. Det var sikkert mulig å kjøpe noe der, tenkte vi. Alle steder ellers solgte de jo mat - på alle gatehjørner som var. Men ikke på Marumbi stasjon.

Toget til Paranagua

.. stille på Marumbi stasjon

Ut fra en av de få bygningene på stasjonen, kom en kar med bart og Derreck briller. Han holdt styr på hvem som kom og gikk i parken hans. Alle de andre som hadde gått av på denne stoppen hadde med seg telt og skikkelig oppakning. Vi forklarte at vi skulle tilbake 6 timer seinere. Han noterte navn og passnummer, og bak ham kom en kar til. Han var på vår alder og het Rafael. Han så vi var fra Norge og ble henrykt. For et par år siden hadde han vært kjæreste med Mette fra Trondheim som hadde studert ett år i Brasil. Dermed kunne han noen norske ord, og litt norsk geografi etter å ha vært der tre ganger. Besseggen hadde han besteget og snakket varmt om nordmenns ærlighet og evnen til å forberede seg før slike turer. Vi kikket på hverandre og hadde ikke helt hjerte til å fortelle hvor dårlig forberedt vi egentlig var til dette.

Rafael introduserte oss til en kollega av ham fra "rescue team´et" som han var med i. Det var en gruppe med fjellklatrere som jobbet gratis for nasjonalparken i helgene. De foreslo, siden vi bare hadde 6 timer, at vi tok en tur opp langs elva som det gikk an å bade i. Rafael ble igjen i Marumbi, og Ingunn og jeg ble med kameraten oppover og inn i jungelen.

Det var kjøligere inne under den tette skogen. Her og der slapp nok lys til at vegetasjonen på bakken kunne gro. Alt strakk seg til himmels der inne. Planter grodde om hverandre og på hverandre. Lianer og potteplanteblomster i gigantutgaver. Vi spurte om det var slanger i skogen. Veldig få dødsfall med det, fikk vi høre. Betryggende! Men det kunne hende man kunne se apekatter. Vi kikket opp i det grønne taket over oss, men kunne selvsagt ikke se noen. Det var nok bedre å holde øynene på stien foran seg. Den var tidvis gjørmete og bratt, men heldigvis merket med et og annet hvitt plastikkbånd.

Etter å ha svettet og gått i en time, fant vi et sted vi likte veldig godt. Stien krysset elva, og en liten demning var laget i elva slik at man kunne bade i et steinbasseng. Vi takket for guidingen, og sa vi finner sikkert veien ned igjen.

Endelig - et bad! Klærne var klissvåte av svette og vannet kjempedeilig. Litt varmere enn norsk fjellvann, for å si det sånn. Rundt oss sang fuglene, og nedenfor bassenget - utsikt over dalen nedenfor. Noen fantastiske blå store sommerfugler flakset hit og dit, og var selvfølgelig helt umulig å ta bilde av. Vi brukte god tid der opp i regnskogen, spiste maten med andakt, og drakk flaskevannet sakte. Vannet i elva kunne visstnok drikkes, men vi tok ikke sjansen på en dårlig mage.

Saprofyttisk (?) jungelblomst Bading i regnskogen - Ingunn Bading i regnskogen - Stian Blomst med god lukt i regnskogen Skumle ting gror i regnskogen

Litt usikre på hvor lang tid vi kom til å bruke ned igjen, regnet vi god tid. Nede på stasjonen halvannen time før toget skulle gå, møtte vi Rafael igjen. Da han så oss begynte han med "jeg går rett på samme hva jeg møter på"! Vi pratet mer med Rafael og fortalte om turen og at vi ikke hadde planlagt alt så nøye i detalj om hvor vi skulle reise osv. annet enn at vi hadde et fly nordover fra Quito 6. mai. Brasilpatriot som han selvsagt var, hadde han hodet fullt av reisetips. Åh, vi måtte dra til Laguna i Florinapolis, Itaguai utenfor Rio, Salvador og Fernando de Norondha utenfor Recife i alle fall! Så kunne vi heller fly over til La Paz og ta Machu Picchu derfra. Det var så mye fint å se i Brasil!

Naissa og Rafael Rafael foreslo at vi ble med opp i hytta han hadde bak stasjonen. Der oppe skjult blant vegetasjonen lå også flere andre hytter i tre. Naissa, Rafaels nye kjæreste, satt og jobbet med sin mastergrad i skogbruk på en bærbar PC. Vi ble servert saft, kjeks, hjemmelaget ost og flere reisemål i Brasil. De to var veldig hyggelige og snakket veldig bra engelsk begge to. Vi ble sittende å prate, dog litt nærvøst kikkende på klokka. Toget kunne etterhvert høres i det fjerne og Rafael ble med oss ned til stasjonen. Det var et annet tog som kom, og vårt viste seg å være over 1 time forsinket. Men nå var det ikke så farlig. Vi hadde hatt en fantastisk dag i verdens største gjenværende atlantiske regnskog.

Fra Curitiba dro vi etterhvert vestover til Foz do Iguacu. En severdighet man ikke må gå glipp av i Brasil. Med en kraft og en mengde som får norske fossefall til å virke som små bekker. 1 million turister besøker årlig fossen, som også fungerer som et skille mellom landegrensene til Paraguay, Brasil og Argentina. Fossen er best å se fra argentinsk side, altså nedenfra. Vi ble med på en guidet tur fra Village Foz hotel i byen Foz do Iguazu I Brasil. Det var vel verdt turen.

Foz do Iguacu Foz do Iguacu -2 Foz do Iguacu -3

Videre fra velorganiserte og turistifiserte Brasil, har vi nå tatt turen til Ascuncion, hovedstaden i Paraguay. Kjent for sånn cirka ingenting. På grensen fikk vi et lite deja-vu ala Svinesund; boder med alt mulig slags juggel og annet rart solgtes tydeligvis til de mer pengesterke brasilianere og argentinerne. Paraguay er merkbart fattigere, men heldigvis snakker folk her spansk. Så nå er vi i gang med å terpe på spanskkunnskapene. Veiene er dårligere her, og de fleste bor i eller rundt hovedstaden. Men selv om det går en motorvei nord-vestover inn i Bolivia, har vi valgt å fly. Veien til og veiene i Bolivia er ikke de beste, særlig nå i regntiden, ut mars. Lloyd Aereo Boliviano skal derfor få frakte oss til Santa Cruz i Bolivia i kveld.

Reisegale hilsner fra Ingunn og Stian, som alltid har en ekstra flaske vann i sekken etter historien fra nasjonalparken.

P.S! Som vanlig kommer bilder etterhvert inn på http://go.to/globetro. Takk til alle som har skrevet i gjesteboka så langt! Kjempekoselig! DS.

til startside.. Tilbake Oppdatert T.Hoell 16-apr-02