Dato: 04/21/02. Ingunn og Stian reiser jorda rundt - Brev 12: Altiplano, Titicaca, Machu Picchu og Peru

Hola Gringos!
Reisebrev nr. 12 er herved et faktum - DET ER LANGT - OBS- TIL SARTE SJELER ..!

Sist var vi nettopp kommet tilbake til Uyuni etter en fantastisk tur i saltørkenen. Planen var å reise med toget (fordi undertegnede tidvis blir litt bussyk på svingete veier..) til Oruro, for å bli der noen dager og reise videre til La Paz på en noe bedre vei. Men siden "byen" Uyuni, -hvis man i det hele tatt kan kalle det det-, var et håpløst sted og toget ikke gikk før om flere dager, ble det til at vi tok bussen til La Paz samme kveld som forrige reisebrev ble skrevet...

Den gikk kl 6 på kvelden og skulle ta 12 timer. I regntiden, - stod det i Footprintboka vår; kan det ta lenger tid - husk å ta fram soveposen da det er kaldt om natta. Bussen drar avgårde ut av Uyuni, der ikke engang veiene i sentrum er asfaltert, ut på en vei man ikke trodde gikk der til tider. Og da sola etterhvert forsvant og veien ble enda mer humpete forsto vi at dette kom til å ta lenger tid. I tillegg måtte vann fylles i motoren annenhver time, og da måte alle de 5 som satt på motorkassa ut først. Etter 3 timer stoppa bussen i 30 minutter i en enda mindre landsby for at folk skulle kunne kjøpe seg middag. De lokale folka forsvant ut, inkludert hunden, dama med ungene og resten av folka i midtgangen og på motorkassa. Turistene derimot holdt seg i trygg avstand fra bussen for å unngå å bli sittende igjen i ingenmannsland. Etter en halvtime kjørte bussen igjen med noen færre passasjerer ombord. Var det t.o.m. noen som mangla? Bussjåfør nr. 2 telte mens vi sakte kjørte ut av byen. Jovisst, 4 lokale helter i tenårene kom halsende etter bussen med handleposer i henda. Vi var glad det ikke var oss, men likevel imponert over at de hadde kontroll over kaoset. Det begynte å bli kaldt og vi trakk over oss soveposene og puttet i litt sovemusikk i ørene. Etter noen timer våknet vi av at hele bussen ristet. Hardt.Lenge. Vaskebrett kalles det vel. Det hele må ha vart i 2-3 timer, og et nyrebelte hadde vel vært å anbefale i tillegg til å ta med seg sovepose og nok mat og drikke på bussen. Men etter 14 timer kom vi nå fram til La Paz. Ahhh! For en lettelse og for en tur! Alle som reiser i Sør-Amerika opplever en slik før eller siden. Ofte hører "en høne på skuldra" med i historien, men vi kan bare skryte av en snill liten hund i midtgangen.- Noe utslitte tok vi en drosje til et hotell vi hadde blitt anbefalt i sentrum. Men senga var beinhard og dusjen ikke akkurat glovarm, så det ble med en natt på hotel Torino.Neste dag starta vi letinga etter et nytt, og fant et fantastisk bra på 3. forsøk midt i beste turiststrøk.

Opp og ned Sagarnaga gata finnes boder med tekstiler, treutskjæringer og instrumenter som kan friste de fleste. I tillegg i en av sidegatene finnes heksemarkedet. Av det som selges, er vel tørket lamafoster noe av det vi utenforstående vel synes et mest ekkelt. Det sies å bringe lykke å ha et slikt som noe av grunnlaget i et nybygg. Ellers fantes tørkede frosker, en utstoppet rev (kanskje for å bli lur?), og mye annet som både lukta og så særdeles uappetittlig ut.

Lenger nedenfor handlegata var det plutselig noe annet som begynte å lukte. Det starta som en lett sviing i nesa, før vi oppfatta hva det var og tok til tårene. En demonstrasjon var i anmarsj i en av hovedgatene, ledet an av misfornoeyde lærere og studenter. Militær politi bevæpnet med skuddsikre vester, hjelmer og tåregass forsøkte å holde massene unna enkelte områder. Folkemengden der nede strømmet naturlignok oppover vår gate for å slippe unna gassen. Vi smatt inn i en liten butikk som lukket og låste dørene etter oss. Etter en liten stund begynte de å tenne på noe papir. "Hva er nå dette for slags fiffel?" tenkte jeg. Men trikset var så enkelt som det var genialt. Tåregassen forsvant fra lokalene og svien i øynene ga seg. Tilbake i vårt midlertidige hjem, hotellet, pustet vi lettet ut og frisk luft inn. Senere ble en fyrstikkeske innkjøpt, og modigheten økte etter at vi fant ut at dette var vanlig i La Paz. Vi holdt oss derfor unna der det skjedde, men frista oss likevel til noen bilder. Hadde vi snakka bedre spansk hadde vi sikkert kunne fortalt litt mer om grunnlaget for bråket.

Etter nesten en uke i La Paz reiste vi til vår siste destinasjon i Bolivia - Copacabana ved Titikakasjøen. En stille liten by der man kan dra på dagstur til den største av øyene, Isla del Sol og naboøya Isla del Luna (sol og måneøya). Turen var billig, det samme var båten og hotellet og hele oppholdet i Copacabana. Vi tok turen, men reiste videre til Puno i Peru for å oppleve Titicacasjøen derfra.

Etter å ha reist i 24 dager i nesten bortglemte Bolivia, fikk vi sjokk da vi ankom Peru.

Utenfor bussen sto selgerne, taxisjåførene og hoteleierne klare. De ville ha sin del av inntektene fra turistene. Det skulle vise seg at Diana Tours, som vi hadde kjøpt bussbilletten fra i La Paz, hadde en samarbeidspartner i Puno - Inka Travel. Yenni tok oss med til kontoret og fant et bra hotell til oss etter vår prisklasse. I tillegg lurte hun på om vi var interessert i en tur til de flytende øyene og til Taquile Island neste dag? Vi tenkte litt på saken og ble med på dagsturen neste dag. Ombord traff vi bl.a. trivelige Danny fra Nottingham og Fredrick og Anders fra Stockholm (Anders slutta i Cap Stockholm for 2 år siden). Vi hadde en interessant tur på Titicacasjøen, eller "titi-haha" som Vladimir, guiden vår hevdet at det het. Ute på Taquile fikk vi stekt ørret til lunsj og noet ettermiddagen på dekk hjemover. Vel på land ble det ovnsbakt pizza til middag på et trivelig sted.

Klokken 3 den natten våknet jeg av en ikke veldig trivelig følelse i kroppen. Kvalme! Ut på do, og det fort. Den store telefonen fikk 5 lange utenrikssamtaler den natta. Ingunn var særdeles bekymret, men gjorde som alle gode kjærester sitt beste og gikk ut på morgenkvisten for å skaffe noe som hjalp mot dette. Nede i resepsjonen traff hun tilfeldigvis en lege fra Colombia, på ferie i Peru! Han anbefalte en saltløsning med appelsinsmak som man kunne kjøpe på apoteket, for å forhindre dehydrering. Ingunn ut etter dette. Samtidig fikk hun utsatt togbillettene vi hadde kjøpt til Cusco til neste dag. Men da Ingunn kom tilbake var hun ikke i veldig god form selv. Ikke lenge etterpå måtte nok en utenrikssamtale gjøres i den store porselenstelefonen på badet. Der lå vi da - begge to - helt utslått. Vi sov og drakk salt med appelsinsmak og hadde det skikkelig stusselig mens vi småkranglet om det var pizzaen eller ørretten som var dårlig. Folka i hotellresepsjonen så veldig bekymret ut i det jeg ut på ettermiddagen beveget med med snegleskritt og skallebank ned til nærmeste restaurant for å kjøpe litt brus og litt brød. Neste morgen var formen heldigvis litt bedre, og mens vi humpet oss på vei til Cusco med toget, ble den enda bedre. Det virket som om det hjalp å nesten fysisk reise fra sykdommen.

Cusco var inkaenes hovedstad. Nå er det turistenes og selgernes hovedstad! Over alt var de! Spesielt på paradeplassen, Plaza d´Armas. Vi tok derfor turen opp i noen mindre bra strøk av byen og utforsket litt. Ikke mange andre turister å se der heldigvis. Vi endte opp i en gate der noen tenåringer drev å spillte fotball. Kule karer, så vi gikk videre forbi, men de hilste nå hvertfall tilbake. Lenger nede i gata holdt en 13 åring ved navn Ivan på med å trikse med en ball. Han var tydeligvis ikke stor nok til å være med å spille. Fotballen han sparka på var full av flagg - også Norges. Vi spurte ham om han visste hvilket land som hadde dette flagget? Det visste han ikke. Så vi lærte ham flere flagg på ballen, og snart kom flere unger ut, og en mamma til to av jentene. Alle var de like nysgjerrige på hva vi drev med, og vi fortalte litt ved hjelp av en penn og kartet i Filofaxen hvor vi hadde reist og hvor vi kom fra. Så hva vi het og hvor gamle vi var, og hvor gamle de var og hva de het.

Så spurte vi om vi skulle spille fotball? Det hadde de veldig lyst til, særlig Ivan som var banens stjerne. Jentelaget fikk en flink guttunge på sitt lag og lange Stianslampen ble stillt i mål. Vi ble både svette og slitne, men hadde det utrolig morsomt. Ikke veldig sjenerte var de når vi skulle ta bilde av dem heller!Mor kom ut med noe hjemmelaget drikke til oss, og vi takket etterhvert høflig for oss. Da vi skulle gå fikk vi beskjed om at vi ikke burde gå i den retningen vi hadde tenkt oss, men heller ta en taxi. Ungene kunne følge oss. Der gikk vi altså da; - Ingunn med 3 små jenter lankende nedover gata, og jeg med 4-5 guttunger hakk i hæl. Vi fikk ett og annet merkelig blikk fra lokalbefolkningen på vei ned gatene til der taxiene stoppet. "Kommer dere i morra og?" spurte Ivan. "Kanskje", svarte jeg, ikke helt hjerte til å si nei, mens vi vinket farvel til våre nye små venner.

Cusco er ikke et sted med en masse turister helt uten grunn. Den er også bl.a. der man starter 2-3 eller 4 dagers turen til Machu Picchu på den gamle Inka veien. Vi hadde egentlig bestemt oss for å gå den korte turen på 2 dager, men ble overtalt av noen norske turister vi møtte. Mette og Birger (kollegaer av Stian - hei forresten) hadde anbefalt et firma som heter SAS (www.sastravelperu.com). Vi meldte oss på og ble informert om en enkel 1.dag, utfordrende 2.dag, uforglemmelig 3. dag og fantastisk 4. dag når man kommer til Machu Picchu.

4. dag var det opp kl 4! Regnet høljet ned og vi var litt usikre på hvor fin Machu Picchu kom til å se ut i regnvær. "Ingen fare", forsikret guiden Augusto, "det er regntid nå, men skyene vil lette når sola står opp klokka 7". Med regnponsjoer og lommelykter trasket med dette i tankene de drøye 90 minuttene til "Sun Gate". Der fikk vi se et av verden store underverk. Og regnet? Joda, det tok ikke lang tid før det sluttet å regne og vi fikk noen fantastiske bilder og en flott avslutning på 4-dagersturen til Machu Picchu !!

Og siden vår kjære webdesigner og "big mean scanning-machine" har tatt seg en velfortjent 1 ukers ferie i Hellas med sin kone, så da blir det ingen nye bilder på sida på en liten stund. Derfor legger vi ved et bevis på strabasene og ønsker alle våre venner og kjente der hjemme en fin uke. Vi reiser nok snart ut av Peru, så neste reisebrev kommer trolig fra Ecuador.

Fortsatt reiseglade (om enn ganske støle) hilsner fra Ingunn og Stian!